– Røykehjørnet er byttet ut med rulling på do og langing på Snapchat
Avisa Nidaros har i en reportasje den 21. mars intervjuet Bendik Løkken (20) som i flere år har jobbet tett på ungdomsmiljøet i Trondheim gjennom den lokale ungdomsklubben. Han tegner et bilde av en bydel der grensene er i ferd med å viskes ut, og der voksensamfunnet ikke lenger holder tritt med utviklingen.
En kultur i rask endring
Løkken beskriver et markant skifte i hva som anses som “normal” utforsking blant unge. Der man tidligere snek seg unna for å røyke en sigarett, er dagens virkelighet langt mer alvorlig:
– Problemkullene har blitt verre og verre. De blir mer og mer aggressive og flere enn før tester sterkere rusmidler. Det blir bare yngre og yngre, noe som ikke er bra. Røykehjørnet er byttet ut med rulling på do og langing på Snapchat.
Denne utviklingen handler ikke bare om tilgjengelighet, men om en fundamental endring i ungdommens statushierarki. Rusmidler er ikke lenger bare et tegn på opprør, men et bevis på økonomisk evne og sosial posisjon:
– Det har alltid vært noen som utforsket, men det som er forskjellen nå er at det gir status å ha råd til å røyke hasj eller ta MDMA.
Fra skjulested til “skrytekultur”
Det kanskje mest urovekkende for foreldre og beslutningstakere er fraværet av skam eller frykt for konsekvenser. Løkken beskriver en åpenhet som vitner om at de forebyggende instansene har mistet grepet:
– Før holdt de det skjult, nå har det blitt en skrytekultur. De vil vise seg fram, vise at man gjør det. Vi opplever det også på klubben. De kommer og sier det helt åpent, at nå har jeg kjøpt to gram.
Denne normaliseringen har krøpet stadig lenger ned i aldersgruppene. Ifølge Løkken er det ikke lenger snakk om videregående- eller ungdomsskoleelever alene:
– Det er barn som begynner å utforske ulike rusmidler allerede før de kommer på ungdomsskolen. De yngste som tester er i slutten av barneskolealder.
Systemsvikt og usikker fremtid
Når ungdomsklubben observerer salg eller alvorlige hendelser, opplever de at hjelpeapparatet og politiet er for langt unna. Løkken etterlyser et lokalt politikontor, slik bydelen hadde for tjue år siden, for å bygge tillit og sikre rask respons:
– Hvis det er problemer som politiet egentlig burde ta hånd om, så er det ikke lett å få dem til å komme. Med mindre det er en nødssituasjon, så er ikke politiet i området. Det er en utvikling som er synd, hvis ungdom blir redd for politiet.
Samtidig som behovet for trygge voksenpersoner er på sitt høyeste, står selve eksistensen til ungdomsklubben i fare på grunn av usikker finansiering. Dette sender et signal til de unge om at de ikke prioriteres:
– Ungdommen spør oss om vi fortsatt er her etter sommeren, men vi vet jo ikke. Mest sannsynlig klarer vi å holde åpent ut året, men det er usikkert.
Løkkens budskap er krystallklart: Situasjonen krever handling fra politisk hold før miljøet på Flatåsen kommer helt ut av kontroll.